søndag 21. februar 2010

Som om det var igår

Idag er det nøyaktig 8 år siden jeg mistet en av mine nærmeste venninner. Hun døde brått og helt uventet av noe så, i utgangspuntet, ufarlig som kyssesyken. Jeg savner henne, og tenker enda at det er uvirkelig og uvanlig at hun ikke finnes mer.

Den dagen, for 8 år siden, var det vinter-OL på tv. Akkurat som nå. Jeg var ikke spesielt interessert i sendingene den gangen heller, men husker det svært godt likevel. I en tilstand av sjokk og vantro, og grepet av panikk, ble jeg sittende fullstendig handlingslammet og se på curling. Lenge. Dette var mitt aller første møte med curling. Det ble hardt og brutalt, og fryktelig skremmende. Døden var i hver eneste stein, og i hver eneste kostebevegelse.

Idag, 8 år senere, spiser jeg frokost, drikker kaffe og ser OL-sendingen fra Vancouver. Curling er ikke skremmende mer, selv om minnene er sterke. Ikveld skal vi møtes for å tenne lys på graven. Etterpå skal vi hjem til moren hennes og spise vafler og drikke té. Det er en fin tradisjon som jeg er sikker på at hun ville likt.




Aldri.  (Kolbein Falkeid.)

Så lenge
fikk livet aldri tråkke rundt øynene dine
at det laget seg stier der.

Aldri
streket vinden opp linjer
når den øvet seg i skjønnskrift på pannen din.

Håret hang høyt og langt
en blank stjernenatt.
Aldri skjerpet alderen deg sølv.

Oss skyver årene videre, jager på.
Du hviler
på mjuk, eviggrønn ungdom
i veikanten og bortenfor
verdensrommet.


Hvil i fred, Sigrid.
Evig ung. Evig vakker.

4 kommentarer:

a banan sa...

det var fint skrevet om det triste. tenk å skjørt det er. livet. det som skjer her og nå.

Stine Ursin sa...

klem til deg Anette!

~Maja~ sa...

Det var gripende å lese. Takk for litt ettertanke på en søndag. Klem på deg!

Karina sa...

Vakkert skrevet. Æ huska åsså dagen som om det va igår. Ble vekket av telefon fra Marthe.. Grøss!
Godt dokker hold den fine tradisjonen i hevd.. :)

Klem fra Karinaen