Iskalde grøss fra virkeligheten

Denne historien er ikke bare basért på en sann historie. Det ER en sann historie. Jeg har opplevet den selv. (Før du leser videre bør du nok sette deg.)

Klar..?
Ok. Dette er historien:

For noen år siden jobbet jeg på Gran Canaria.

Mens jeg var der, snakket jeg med utallige turister. De fleste samtalene var hyggelige, men mange delte også velvillig av sine uhyggelige opplevelser. Skrekkhistoriene var mange. Noen hadde blitt frastjålet alt av verdisaker fra hotellrommene sine, mens de selv lå i samme rom og sov! Andre hadde hadde opplevd å bli truet med kniv og andre våpen i forbindelse med innbrudd og tyveri.

Skrekk og gru.
Dette var noe jeg tenkte mye på. Spesielt den første tiden. Jeg bodde selv på hotell. For tenk om noen brøt seg inn hos MEG? Hvem skulle isåfall høre meg og komme meg til unnsetning hvis jeg ropte? Hva kunne jeg evt slå med? Eller kaste på tyven? Kanskje jeg heller skulle gjemme meg under senga? (Jeg hadde ingen våpen. Det nærmeste jeg kom pepperspray, var hårsprayen. Men den stod som regel på badet.)

Hotellrommet mitt hadde to inngangsdører; én dør fra balkongen, og én fra korridoren. Jeg var svært påpasselig med og alltid låse disse. Selv når jeg var hjemme. Mest påpasselig var jeg likevel med balkongdøren. Dersom man evt skulle ha planer om å bryte seg inn hos meg-bank-i-bordet, var det ingen problem å ta seg opp til verandaen min fra gaten. (Det var ikke akkurat 5-stjerners jeg bodde på.)

Da det hadde gått ca to måneder, og jeg fortsatt ikke hadde blitt utsatt for verre ting enn solbrenthet, tenkte jeg mindre og mindre på at noe slikt skulle skje meg. Helt til...

..jeg våknet av en lyd!
Det var midt på natten, det var mørkt, og jeg var helt alene.
Et sekund lå jeg våken og lyttet litt. Jeg kunne umulig ha hørt riktig..?

Men joda, det var noen der ute. På MIN veranda!
Den eller de som var der ute ville tydeligvis inn, og de hadde ikke tenkt å spørre meg om lov først. Jeg hørte at de fiklet med låsen til verandadøren.  Alt skjedde så fort, så jeg rakk faktisk ikke å bli redd. Men jeg husker at jeg tenkte: Å gud, nå skjer det!! Nå skjer det MEG!! Nå kommer de å tar meg!

Fra mørket i soverommet hørte jeg så at låsen gav etter, og døren gikk opp. Overraskende nok, og fullstendig fra ingensteder, fosset det over meg et ENORMT sinne.

Som en illsint furie slang jeg lakenet rundt meg, og trampet målrettet ut i stuen. Akkurat tidsnok til å registrere en mannsskikkelse påvei inn verandadøren. Og jeg BRØLER. (Nå husker jeg ikke lengre om det var spanske, norske eller engelske ord som ramlet ut av meg), men budskapet var enstydig og ganske enkelt: KOM DEG UT!!

Ingen tvil om at jeg sannsynligvis sjokkskadet mannen for resten av livet den natten. For jeg må ha vært et forferdelig syn der jeg kom farende, ikledd hvitt laken, svart bustete hår og gammel, sort mascara rundt begge øynene.  Som en god blanding av spøkelse, trollunge og the grudge-barnet.

Han var kommet en meter eller to inn på stuen, men rygget med hendene i været da han så meg. Og smatt lynkjapt ut igjen, samme vei som han hadde kommet.

Nå; LÅSE!
Jeg skalv fryktelig på hendene, og det virket som årevis før nøkkelen endelig vred seg om, og døren gikk i lås. Resten av natten lå jeg våken, temmelig traumatisert, og tenkte "tenk hvis"-tanker.

Neste dag gikk jeg ned i resepsjonen for å fortelle ledelsen der om min skrekkopplevelse. Mannen i resepsjonen så forskrekket på meg, før han sa: -Var det deg?! Vi beklager så fryktelig mye! En av våre ansatte skulle ut og skifte en lyspære inatt på et rom vi trodde var tomt, men han kom likblek tilbake og fortalte at rommet ikke var helt tomt likevel. Han sa ikke så mye, annet enn at han var kjempelei seg for det som hadde skjedd.

Jeg tror ikke jeg sa noe til svar. Jeg vet ikke engang om jeg pustet eller blunket en eneste gang påvei tilbake til rommet mitt. Skuffet, men lettet. Lettet, men fryktelig skuffet. Jeg hadde akkurat blitt snytt for en ekstremt god røverhistorie. Med meg selv i hovedrollen som heltinnen, Wonder Woman, virkelighetens Pippi Langstrømpe, you name it.

Jeg bestemte meg for å ALDRI fortelle det til noen. 

"Du e som vannet i fontena mi"

Noen ganger er det teksten som virkelig gjør at du elsker en sang.  Andre ganger er det nettopp teksten som ødelegger den. Dersom man synger på engelsk, eller et annet språk, kan man komme unna med ganske mye.

Jeg har valgt å oversette en sang som høres riktig så poetisk og flott ut på sitt opprinnelige språk, mens den på norsk ikke engang tar seg LITT ut. For ikke å snakke om hvor pinlig den høres ut på bodøsk:

Du e.
Som et løfte, e du. 

Du e som en sommermorra

Som et smil, e du, e du

Sånn, sånn e du

All mi førrventning e du

Du e som freskt regn i hendern mine

Som liten kuling e du, e du

Sånn, sånn e du

Du e 

som vannet i fontena mi

Du e 

ilden i bålet mitt

Nokka sånt e du 

Nokka sånt som  ilden i peisen min

Nokka sånt e du

Som hveten i brødet mitt

nokka sånt e du.

Du e som diktet mitt

Som en gitar i natta

Hele horisonten min e du, e du

Sånn, sånn e du

Du e 

som vannet i fontena mi.

Du e 

ilden i bålet mitt.

Nokka sånt e du.

Nokka sånt e du
Som hveten i brødet mitt
Nokka sånt e du
Nokka sånt e du

osv 

...og ikke et øye er tørt.
For dem som evt klør seg i hodet og lurer på hvilket litterært genistrek av en sang dette er; Svaret får du her:

Fremført av spanske Mocedades, vinneren av melodi grand prix i 1973.
Jeg elsker den!
Den er som vannet i fontena mi.
Og ilden i peisen min.

Hva! Går du med trusa ytterst..?!

Sist fredag var jeg på Fauske en snartur.
Jeg tok toget dit.



Når man tar tog er man offisielt på reise. (Jeg har det ihvertfall slik.) Vi var ikke kommet ut av byen engang før jeg begynte å se meg rundt og peke og si typiske turist-ting som  "Oi, SE!! Så rart det treet der var da?! / Haha! Jøss, har de grønne søppeldunker her? Veldig spesielt!/ Det er så fint på landet. Jeg vil at barna mine skal vokse opp i slike omgivelser!"
Da hadde toget akkurat passert Jensvoll.

Det ble en meget fin togtur.
Jeg føler på sett og vis at jeg underveis knyttet usynlige, men gjensidig sterke bånd til mine medpassasjerer. Fra turisthjerte til turisthjerte; Gjennom hver eneste tunnel, og hver eneste lille sving eller lange strekning, reiste vi sammen.

Brått tok det slutt.
Etter ca 40 minutters reisetid er man vel fremme på O´Fauske.

At avstanden er kort hjemmefra, betyr ikke at jeg reiser dit mer enn kanskje to ganger iløpet av en tiårsperiode likevel. Jeg er oftere i Beijing kan man si. Eller i USA. (Nei, det siste var løgn. Jeg har aldri vært i USA. (Det første var forsåvidt også en slags løgn. Ettersom jeg bare har vært i Kina én gang.))
Min turistiske overbegeistring og innlevelse tok derfor ikke slutt etter å ha ankommet destinasjon Fauske. Tvert imot.

For eksempel elsker jeg å se på folk og studere livet på det nye stedet når jeg er ute og reiser. På Fauske gjorde jeg selvsagt intet unntak. Dvs. det var ikke så mye folk i gaten, men de tre-fire personene som var der, dem så vi på. Jeg smilte til dem. Det er helt normalt å nikke og smile til folk man ikke kjenner når man er på ferie. "Folk er så hyggelige her! Syns ikke du?" (Jeg snakker med Monica, som jeg reiser med. Hun kommer fra Straumen, og er verdensvant. På Fauske er hun lommekjent.)

Påstanden kommer jeg med etter å ha ført en samtale med en innfødt. Jeg stod i en lokal kiosk og skulle ta ut penger.

Jeg: "Kan jeg få ut 200kr i tillegg? Vi skal på konsert skjønner du."
Kioskmannen: "Tja, det kommer litt an på.. Har du vært snill i år?"
Jeg: "Såklart!"
Kioskmannen: "Så da er det ok at jeg ringer Nissen og dobbeltsjekker altså..?
Jeg: "Greit. Det skal du bare gjøre. Nissen og jeg har alltid hatt et godt forhold og vi har ingenting uoppgjort."

Jeg fikk ut penger. Og kioskmannen og jeg sa hadet.


Jeg sa til Monica: "Det er så flott når man befinner seg på et sted hvor man ikke kjenner noen, og ingen kjenner deg. Man kan liksom komme unna med hva som helst, uten at noen ser rart på deg. Jeg kunne garantert gått rundt med trusa ytterst uten at noen hjemme fikk vite om det!"

                             (Forøvrig en særdeles befriende tanke.)

Inne på senteret ble jeg brått revet ut av min turisttilværelse. Jeg gikk rett på naboen! "Nei, gud, hva i alledager gjør DU her?! Snakk om sammentreff! Også HER av alle steder, in the middle of nowhere."

Hun ble visst like overrasket som meg: "Jah. Hvem skulle trodd. Men si meg, Vims, hvorfor i allverden går du rundt med trusa YTTERST!?"

Vet du når noen tenker på deg..?

Tidligere idag satt jeg og spilte piano.
Jeg gjør ofte det.
Det er min form for meditasjon.

Plutselig kjente jeg at det luktet middag.
Merkelig.
Jeg hadde akkurat hengt opp klær, så i leiligheten min luktet det i utgangspunktet svakt av vaskepulver. (Jeg kan ikke skryte av å ha middagslukt i leiligheten min. Det er flere uker siden jeg laget middag hjemme.) Jeg luktet likevel på klærne mine. Gud forby at det lukter middag av dem. Det gjorde det heller ikke. Jeg åpnet et vindu, men utenfor luktet det bare friskt av (altfor mye) snø.

Så ble lukten bare borte, og jeg fortsatte og spille.

Et lite minutt senere ringte telefonen.
Det var min tante.
Hun som flyttet til andre siden av byen for ca 2 måneder siden, men som jeg enda ikke har besøkt. Det begynner absolutt og bli på tide.

"Hei! Sover du?"
"Nei. Jeg spiller piano."
"Ok. Jeg står og lager middag. Har du lyst å komme og spise sammen med oss i 4-tiden?"

Jeg takket ja.