søndag 19. september 2010

Du ser meg for første gang..

Tror du.

Vi befinner oss tilfeldigvis samtidig på et tilfeldig sted.
Blikkene våre møtes et brøkdel av et sekund. Og med en strekkodelesers presisjon har vi allerede registrert at vi ikke kjenner hverandre, og vi oppfører oss deretter; Som statister i hverandres hverdagsliv.

Dvs, jeg bare later som.
Det du ikke vet er at jeg husker deg godt.

Nå:
Du er en flott ung mann på kanskje 17 eller 18 år.
Tøff. Kjekk. Moteriktig. Høy. Mørk.

Jeg er minst 12 år eldre enn deg.
Du legger selvfølgelig ikke merke til meg.
Hvorfor skulle du det?

Men som sagt.
Jeg husker deg godt.
Uten at du vet det har du en helt spesiell plass i hjertet mitt.

Da:
Du var en solbrun guttunge på ca 4 år. Kanskje fem.
Store brune øyne, mørke krøller, og is og sand i hele ansiktet.
Glad. Du var uten tvil den søteste av dem alle.

Jeg var butikkdamen.

Jeg stod og ryddet i en hylle da du kom farende mot meg, med et ansikt som lyste opp, herfra til evigheten.
Du stanset rett foran meg, smilte lurt og sa, på en smågutts vis:
"Duu.. du e så søt i ansiktet ditt!", før du hastet videre og ut i sommeren igjen.

DU sa det. Til MEG.
Det skulle vært omvendt.
Og du kan tro det smeltet en lei og sliten butikkdames hjerte.

Derfor kommer jeg alltid til å huske deg.