søndag 21. mars 2010

Iskalde grøss fra virkeligheten

Denne historien er ikke bare basért på en sann historie. Det ER en sann historie. Jeg har opplevet den selv. (Før du leser videre bør du nok sette deg.)

Klar..?
Ok. Dette er historien:

For noen år siden jobbet jeg på Gran Canaria.


Mens jeg var der, snakket jeg med utallige turister. De fleste samtalene var hyggelige, men mange delte også velvillig av sine uhyggelige opplevelser. Skrekkhistoriene var mange. Noen hadde blitt frastjålet alt av verdisaker fra hotellrommene sine, mens de selv lå i samme rom og sov! Andre hadde hadde opplevd å bli truet med kniv og andre våpen i forbindelse med innbrudd og tyveri.


Skrekk og gru.
Dette var noe jeg tenkte mye på. Spesielt den første tiden. Jeg bodde selv på hotell. For tenk om noen brøt seg inn hos MEG? Hvem skulle isåfall høre meg og komme meg til unnsetning hvis jeg ropte? Hva kunne jeg evt slå med? Eller kaste på tyven? Kanskje jeg heller skulle gjemme meg under senga? (Jeg hadde ingen våpen. Det nærmeste jeg kom pepperspray, var hårsprayen. Men den stod som regel på badet.)


Hotellrommet mitt hadde to inngangsdører; én dør fra balkongen, og én fra korridoren. Jeg var svært påpasselig med og alltid låse disse. Selv når jeg var hjemme. Mest påpasselig var jeg likevel med balkongdøren. Dersom man evt skulle ha planer om å bryte seg inn hos meg-bank-i-bordet, var det ingen problem å ta seg opp til verandaen min fra gaten. (Det var ikke akkurat 5-stjerners jeg bodde på.)

Da det hadde gått ca to måneder, og jeg fortsatt ikke hadde blitt utsatt for verre ting enn solbrenthet, tenkte jeg mindre og mindre på at noe slikt skulle skje meg. Helt til...

..jeg våknet av en lyd!
Det var midt på natten, det var mørkt, og jeg var helt alene.
Et sekund lå jeg våken og lyttet litt. Jeg kunne umulig ha hørt riktig..?

Men joda, det var noen der ute. På MIN veranda!
Den eller de som var der ute ville tydeligvis inn, og de hadde ikke tenkt å spørre meg om lov først. Jeg hørte at de fiklet med låsen til verandadøren.  Alt skjedde så fort, så jeg rakk faktisk ikke å bli redd. Men jeg husker at jeg tenkte: Å gud, nå skjer det!! Nå skjer det MEG!! Nå kommer de å tar meg!

Fra mørket i soverommet hørte jeg så at låsen gav etter, og døren gikk opp. Overraskende nok, og fullstendig fra ingensteder, fosset det over meg et ENORMT sinne.

Som en illsint furie slang jeg lakenet rundt meg, og trampet målrettet ut i stuen. Akkurat tidsnok til å registrere en mannsskikkelse påvei inn verandadøren. Og jeg BRØLER. (Nå husker jeg ikke lengre om det var spanske, norske eller engelske ord som ramlet ut av meg), men budskapet var enstydig og ganske enkelt: KOM DEG UT!!

Ingen tvil om at jeg sannsynligvis sjokkskadet mannen for resten av livet den natten. For jeg må ha vært et forferdelig syn der jeg kom farende, ikledd hvitt laken, svart bustete hår og gammel, sort mascara rundt begge øynene.  Som en god blanding av spøkelse, trollunge og the grudge-barnet.


Han var kommet en meter eller to inn på stuen, men rygget med hendene i været da han så meg. Og smatt lynkjapt ut igjen, samme vei som han hadde kommet.

Nå; LÅSE!
Jeg skalv fryktelig på hendene, og det virket som årevis før nøkkelen endelig vred seg om, og døren gikk i lås. Resten av natten lå jeg våken, temmelig traumatisert, og tenkte "tenk hvis"-tanker.

Neste dag gikk jeg ned i resepsjonen for å fortelle ledelsen der om min skrekkopplevelse. Mannen i resepsjonen så forskrekket på meg, før han sa: -Var det deg?! Vi beklager så fryktelig mye! En av våre ansatte skulle ut og skifte en lyspære inatt på et rom vi trodde var tomt, men han kom likblek tilbake og fortalte at rommet ikke var helt tomt likevel. Han sa ikke så mye, annet enn at han var kjempelei seg for det som hadde skjedd.

Jeg tror ikke jeg sa noe til svar. Jeg vet ikke engang om jeg pustet eller blunket en eneste gang påvei tilbake til rommet mitt. Skuffet, men lettet. Lettet, men fryktelig skuffet. Jeg hadde akkurat blitt snytt for en ekstremt god røverhistorie. Med meg selv i hovedrollen som heltinnen, Wonder Woman, virkelighetens Pippi Langstrømpe, you name it.

Jeg bestemte meg for å ALDRI fortelle det til noen. 

5 kommentarer:

Kate-Marita Pettersen sa...

Du e bare helt fantastisk å formulere deg, Anette:)
Kjempemorsom historie!!! Og helt sikkert kjempeskummelt å oppleve helt alene i Syden!
Ha ei super uke,
klæm:)

Vims sa...

Takk, Kate!

Veldig koselig at du leser det jeg skriver, og ikkeminst forteller meg det etterpå.

Fin uke ønskes deg også.
*klem*

Palpatine sa...

Brr.. Dette var fryktelig skummel lesning!

Jeg vet imidlertid ikke helt hvem av dere som var skumlest i gjerningsøyeblikket..

tovebri sa...

Kati ska du kom ut me boka di? Æ venta og æ venta.. Mamsen t vimsen <3

Anonym sa...

Jeg vet ikke om jeg hadde stolt helt på den historien til resepsjonisten i grunn.. hvorfor i all verden skulle den personen ta seg inn verandaen hvis rommet lå tomt?