De voksnes fest. 

Hva var det som foregikk
på de voksnes fest?

For timer siden var du sendt
inn i søvnen.
Forsvarlig innpakket
i dyne, godnattkyss og aftenbønn.
Og de trodde du sov.
(Barn sover så lett!)
Men du lå med øyne
som morild i mørket;

Du lå med ører åpne som konkylier.
Du lå i en våkenhet, stillere enn søvn
og lyttet...

Fra stuen nedenunder
steg det latter opp.
Som bobler fra et havdyp,
steg og brast
mot ditt vannspeil av lysvåken taushet
Fra dypet der nede
klinket og sang det.

Surret det gåtefullt
likesom fra kvernen
som maler på havsens bunn!

Hva var de voksnes fest?
Hva var det for et fjernt og forbudt konkyliedyp av et eventyr
som alltid begynte å tone
efter leggetid for barn?

Det måtte være de stores
havmørke hemmelighet.
Selve den
 som gjorde dem til voksne
 veldige vesner,
med allvitende øyne
og havfruesmil...

Der lå du
i barnets forsmedelige fangedrakt,
buksebjørnen.
(Du skal sove nu! Sove!)
Det drømte i morilden:
"Når blir jeg stor?
Når får jeg vite det?"
Og det svarte en dønning av sort, vill sorg:
"Å det er lenge til!
Lenge til! Lenge til!"

.... 

Din fangetid er endt.
Du er selv kommet ned i stuen,
og ingen dikterer deg lenger din leggetid.
Nu klinger din egen stemme i selskapet
("skål, mine venner!")
opp mot et lyttende barneværelse.
Nu vet du hva som skjer
på de voksnes fest.
Nu vet du at havets hemmelige verden
ikke er vunnet, men tapt.

Det var ikke de der nede som levet
i det du hørte fra dypet dengang.

I deg var festen. Konkylien. Og havfruen.
Og i deg var kvernen
som maler på havsens bunn!

Andre Bjerke. 

 

Du ser meg for første gang..

Tror du.

Vi befinner oss tilfeldigvis samtidig på et tilfeldig sted.
Blikkene våre møtes et brøkdel av et sekund. Og med en strekkodelesers presisjon har vi allerede registrert at vi ikke kjenner hverandre, og vi oppfører oss deretter; Som statister i hverandres hverdagsliv.

Dvs, jeg bare later som.
Det du ikke vet er at jeg husker deg godt.

Nå:
Du er en flott ung mann på kanskje 17 eller 18 år.
Tøff. Kjekk. Moteriktig. Høy. Mørk.

Jeg er minst 12 år eldre enn deg.
Du legger selvfølgelig ikke merke til meg.
Hvorfor skulle du det?

Men som sagt.
Jeg husker deg godt.
Uten at du vet det har du en helt spesiell plass i hjertet mitt.

Da:
Du var en solbrun guttunge på ca 4 år. Kanskje fem.
Store brune øyne, mørke krøller, og is og sand i hele ansiktet.
Glad. Du var uten tvil den søteste av dem alle.

Jeg var butikkdamen.

Jeg stod og ryddet i en hylle da du kom farende mot meg, med et ansikt som lyste opp, herfra til evigheten.
Du stanset rett foran meg, smilte lurt og sa, på en smågutts vis:
"Duu.. du e så søt i ansiktet ditt!", før du hastet videre og ut i sommeren igjen.

DU sa det. Til MEG.
Det skulle vært omvendt.
Og du kan tro det smeltet en lei og sliten butikkdames hjerte.

Derfor kommer jeg alltid til å huske deg.

Nærhet.

Vi nærmer oss hverandre i rekordfart.

Og plutselig skjer det.
Du sitter så nært at jeg lett kunne tatt på deg.
Og motsatt.

Vi kjenner hverandre ikke.
Likevel er du så nær at jeg kunne hørt hjerteslagene dine.
Nesten.
Dersom situasjonen hadde vært annerledes.

Jeg kunne kjent lukten av kaffen du drikker, og lest tittelen på boken du leser.
Og sett at øynene dine ikke fulgte bokstavene i boken, men regndråpene på utsiden av vinduet.
Jeg ville sannsynligvis studert ansiktet ditt. Og  hendene dine.

Dersom tiden hadde stått helt stille akkurat det øyeblikket.
Da togene våre møttes, og passerte hverandre.

Du er lykkelig uvitende om at jeg tenker slik.
Rettere sagt, at jeg tenkte slik.
Vi beveger oss allerede i rekordfart i motsatte retninger.

"Lilla vackra människa. Nu ska blodet flyta!"

Det kunne vært hentet ut av en hvilken som helst påskegrøsser. Men sitatet er hentet fra denne fantastiske filmen.



-Hit med lite farligheter!

Iskalde grøss fra virkeligheten

Denne historien er ikke bare basért på en sann historie. Det ER en sann historie. Jeg har opplevet den selv. (Før du leser videre bør du nok sette deg.)

Klar..?
Ok. Dette er historien:

For noen år siden jobbet jeg på Gran Canaria.

Mens jeg var der, snakket jeg med utallige turister. De fleste samtalene var hyggelige, men mange delte også velvillig av sine uhyggelige opplevelser. Skrekkhistoriene var mange. Noen hadde blitt frastjålet alt av verdisaker fra hotellrommene sine, mens de selv lå i samme rom og sov! Andre hadde hadde opplevd å bli truet med kniv og andre våpen i forbindelse med innbrudd og tyveri.

Skrekk og gru.
Dette var noe jeg tenkte mye på. Spesielt den første tiden. Jeg bodde selv på hotell. For tenk om noen brøt seg inn hos MEG? Hvem skulle isåfall høre meg og komme meg til unnsetning hvis jeg ropte? Hva kunne jeg evt slå med? Eller kaste på tyven? Kanskje jeg heller skulle gjemme meg under senga? (Jeg hadde ingen våpen. Det nærmeste jeg kom pepperspray, var hårsprayen. Men den stod som regel på badet.)

Hotellrommet mitt hadde to inngangsdører; én dør fra balkongen, og én fra korridoren. Jeg var svært påpasselig med og alltid låse disse. Selv når jeg var hjemme. Mest påpasselig var jeg likevel med balkongdøren. Dersom man evt skulle ha planer om å bryte seg inn hos meg-bank-i-bordet, var det ingen problem å ta seg opp til verandaen min fra gaten. (Det var ikke akkurat 5-stjerners jeg bodde på.)

Da det hadde gått ca to måneder, og jeg fortsatt ikke hadde blitt utsatt for verre ting enn solbrenthet, tenkte jeg mindre og mindre på at noe slikt skulle skje meg. Helt til...

..jeg våknet av en lyd!
Det var midt på natten, det var mørkt, og jeg var helt alene.
Et sekund lå jeg våken og lyttet litt. Jeg kunne umulig ha hørt riktig..?

Men joda, det var noen der ute. På MIN veranda!
Den eller de som var der ute ville tydeligvis inn, og de hadde ikke tenkt å spørre meg om lov først. Jeg hørte at de fiklet med låsen til verandadøren.  Alt skjedde så fort, så jeg rakk faktisk ikke å bli redd. Men jeg husker at jeg tenkte: Å gud, nå skjer det!! Nå skjer det MEG!! Nå kommer de å tar meg!

Fra mørket i soverommet hørte jeg så at låsen gav etter, og døren gikk opp. Overraskende nok, og fullstendig fra ingensteder, fosset det over meg et ENORMT sinne.

Som en illsint furie slang jeg lakenet rundt meg, og trampet målrettet ut i stuen. Akkurat tidsnok til å registrere en mannsskikkelse påvei inn verandadøren. Og jeg BRØLER. (Nå husker jeg ikke lengre om det var spanske, norske eller engelske ord som ramlet ut av meg), men budskapet var enstydig og ganske enkelt: KOM DEG UT!!

Ingen tvil om at jeg sannsynligvis sjokkskadet mannen for resten av livet den natten. For jeg må ha vært et forferdelig syn der jeg kom farende, ikledd hvitt laken, svart bustete hår og gammel, sort mascara rundt begge øynene.  Som en god blanding av spøkelse, trollunge og the grudge-barnet.

Han var kommet en meter eller to inn på stuen, men rygget med hendene i været da han så meg. Og smatt lynkjapt ut igjen, samme vei som han hadde kommet.

Nå; LÅSE!
Jeg skalv fryktelig på hendene, og det virket som årevis før nøkkelen endelig vred seg om, og døren gikk i lås. Resten av natten lå jeg våken, temmelig traumatisert, og tenkte "tenk hvis"-tanker.

Neste dag gikk jeg ned i resepsjonen for å fortelle ledelsen der om min skrekkopplevelse. Mannen i resepsjonen så forskrekket på meg, før han sa: -Var det deg?! Vi beklager så fryktelig mye! En av våre ansatte skulle ut og skifte en lyspære inatt på et rom vi trodde var tomt, men han kom likblek tilbake og fortalte at rommet ikke var helt tomt likevel. Han sa ikke så mye, annet enn at han var kjempelei seg for det som hadde skjedd.

Jeg tror ikke jeg sa noe til svar. Jeg vet ikke engang om jeg pustet eller blunket en eneste gang påvei tilbake til rommet mitt. Skuffet, men lettet. Lettet, men fryktelig skuffet. Jeg hadde akkurat blitt snytt for en ekstremt god røverhistorie. Med meg selv i hovedrollen som heltinnen, Wonder Woman, virkelighetens Pippi Langstrømpe, you name it.

Jeg bestemte meg for å ALDRI fortelle det til noen. 

"Du e som vannet i fontena mi"

Noen ganger er det teksten som virkelig gjør at du elsker en sang.  Andre ganger er det nettopp teksten som ødelegger den. Dersom man synger på engelsk, eller et annet språk, kan man komme unna med ganske mye.

Jeg har valgt å oversette en sang som høres riktig så poetisk og flott ut på sitt opprinnelige språk, mens den på norsk ikke engang tar seg LITT ut. For ikke å snakke om hvor pinlig den høres ut på bodøsk:

Du e.
Som et løfte, e du. 

Du e som en sommermorra

Som et smil, e du, e du

Sånn, sånn e du

All mi førrventning e du

Du e som freskt regn i hendern mine

Som liten kuling e du, e du

Sånn, sånn e du

Du e 

som vannet i fontena mi

Du e 

ilden i bålet mitt

Nokka sånt e du 

Nokka sånt som  ilden i peisen min

Nokka sånt e du

Som hveten i brødet mitt

nokka sånt e du.

Du e som diktet mitt

Som en gitar i natta

Hele horisonten min e du, e du

Sånn, sånn e du

Du e 

som vannet i fontena mi.

Du e 

ilden i bålet mitt.

Nokka sånt e du.

Nokka sånt e du
Som hveten i brødet mitt
Nokka sånt e du
Nokka sånt e du

osv 

...og ikke et øye er tørt.
For dem som evt klør seg i hodet og lurer på hvilket litterært genistrek av en sang dette er; Svaret får du her:

Fremført av spanske Mocedades, vinneren av melodi grand prix i 1973.
Jeg elsker den!
Den er som vannet i fontena mi.
Og ilden i peisen min.

Hva! Går du med trusa ytterst..?!

Sist fredag var jeg på Fauske en snartur.
Jeg tok toget dit.



Når man tar tog er man offisielt på reise. (Jeg har det ihvertfall slik.) Vi var ikke kommet ut av byen engang før jeg begynte å se meg rundt og peke og si typiske turist-ting som  "Oi, SE!! Så rart det treet der var da?! / Haha! Jøss, har de grønne søppeldunker her? Veldig spesielt!/ Det er så fint på landet. Jeg vil at barna mine skal vokse opp i slike omgivelser!"
Da hadde toget akkurat passert Jensvoll.

Det ble en meget fin togtur.
Jeg føler på sett og vis at jeg underveis knyttet usynlige, men gjensidig sterke bånd til mine medpassasjerer. Fra turisthjerte til turisthjerte; Gjennom hver eneste tunnel, og hver eneste lille sving eller lange strekning, reiste vi sammen.

Brått tok det slutt.
Etter ca 40 minutters reisetid er man vel fremme på O´Fauske.

At avstanden er kort hjemmefra, betyr ikke at jeg reiser dit mer enn kanskje to ganger iløpet av en tiårsperiode likevel. Jeg er oftere i Beijing kan man si. Eller i USA. (Nei, det siste var løgn. Jeg har aldri vært i USA. (Det første var forsåvidt også en slags løgn. Ettersom jeg bare har vært i Kina én gang.))
Min turistiske overbegeistring og innlevelse tok derfor ikke slutt etter å ha ankommet destinasjon Fauske. Tvert imot.

For eksempel elsker jeg å se på folk og studere livet på det nye stedet når jeg er ute og reiser. På Fauske gjorde jeg selvsagt intet unntak. Dvs. det var ikke så mye folk i gaten, men de tre-fire personene som var der, dem så vi på. Jeg smilte til dem. Det er helt normalt å nikke og smile til folk man ikke kjenner når man er på ferie. "Folk er så hyggelige her! Syns ikke du?" (Jeg snakker med Monica, som jeg reiser med. Hun kommer fra Straumen, og er verdensvant. På Fauske er hun lommekjent.)

Påstanden kommer jeg med etter å ha ført en samtale med en innfødt. Jeg stod i en lokal kiosk og skulle ta ut penger.

Jeg: "Kan jeg få ut 200kr i tillegg? Vi skal på konsert skjønner du."
Kioskmannen: "Tja, det kommer litt an på.. Har du vært snill i år?"
Jeg: "Såklart!"
Kioskmannen: "Så da er det ok at jeg ringer Nissen og dobbeltsjekker altså..?
Jeg: "Greit. Det skal du bare gjøre. Nissen og jeg har alltid hatt et godt forhold og vi har ingenting uoppgjort."

Jeg fikk ut penger. Og kioskmannen og jeg sa hadet.


Jeg sa til Monica: "Det er så flott når man befinner seg på et sted hvor man ikke kjenner noen, og ingen kjenner deg. Man kan liksom komme unna med hva som helst, uten at noen ser rart på deg. Jeg kunne garantert gått rundt med trusa ytterst uten at noen hjemme fikk vite om det!"

                             (Forøvrig en særdeles befriende tanke.)

Inne på senteret ble jeg brått revet ut av min turisttilværelse. Jeg gikk rett på naboen! "Nei, gud, hva i alledager gjør DU her?! Snakk om sammentreff! Også HER av alle steder, in the middle of nowhere."

Hun ble visst like overrasket som meg: "Jah. Hvem skulle trodd. Men si meg, Vims, hvorfor i allverden går du rundt med trusa YTTERST!?"

Vet du når noen tenker på deg..?

Tidligere idag satt jeg og spilte piano.
Jeg gjør ofte det.
Det er min form for meditasjon.

Plutselig kjente jeg at det luktet middag.
Merkelig.
Jeg hadde akkurat hengt opp klær, så i leiligheten min luktet det i utgangspunktet svakt av vaskepulver. (Jeg kan ikke skryte av å ha middagslukt i leiligheten min. Det er flere uker siden jeg laget middag hjemme.) Jeg luktet likevel på klærne mine. Gud forby at det lukter middag av dem. Det gjorde det heller ikke. Jeg åpnet et vindu, men utenfor luktet det bare friskt av (altfor mye) snø.

Så ble lukten bare borte, og jeg fortsatte og spille.

Et lite minutt senere ringte telefonen.
Det var min tante.
Hun som flyttet til andre siden av byen for ca 2 måneder siden, men som jeg enda ikke har besøkt. Det begynner absolutt og bli på tide.

"Hei! Sover du?"
"Nei. Jeg spiller piano."
"Ok. Jeg står og lager middag. Har du lyst å komme og spise sammen med oss i 4-tiden?"

Jeg takket ja.

Nok en 27.februar i glemmeboken?

Jeg har levd i snart 30 år. På disse snart 30 årene har jeg opplevd snart 29stk 27.februarer.
Jeg husker ikke de 28 første.

Dagen har aldri utmerket seg på noen måte. Det er ikke jul. Eller påske. Ihvertfall ikke 17.mai. Og langt unna sommer. Ingen jeg kjenner har bursdag denne dagen. Jeg tror ikke engang jeg kjenner noen som kjenner noen som har bursdag.  Hvis jeg i det minste hadde skrevet en 27.februardagbok, skulle jeg hentet den frem nå. Og sett tilbake på hva jeg gjorde 27.februar 1987 f.eks. Eller 27.februar 2004. Alt ettersom.

Jeg velger og gå nettets vei, for å se om det kanskje kan hjelpe meg å huske noe.
Ifølge wikipedia har det skjedd tre minneverdige hendelser den 27.februar etter 1981. (Min første opplevde 27.februar var i 1981. Denne dagen året før, lå jeg i min mors mage. Det vet jeg altså med sikkerhet.)

De tre tingene er som følger:
 1991: Den amerikanske presidenten George H. W. Bush erklærer at «Kuwait er befridd».
1994: Vinter-OL på Lillehammer avsluttes.
1999: Olusegun Obasanjo blir Nigerias første valgte president siden 1983.

Jeg er skuffet. 
Ikke fordi Kuwait er befridd eller at Nigeria fikk sin første president siden 1983. Mer fordi det virker som om 27.februar generelt sett har gått i alles glemmebøker.


Samtidig gleder jeg meg over at jeg i fremtiden kan si med stolthet i stemmen:   "Joda, 27.februar 2010 husker jeg kjempegodt. Det var den dagen jeg støvsuget, spiste havregrøt, leste aviser, drakk kaffe, hørte på radio og skrev blogginnlegg om mitt nærmest ikke-eksisterende forhold til 27.februar."

 

(Jeg googlet "27.februar",og fikk treff på bl.a dette bildet. 

Det er en helt vilkårlig mann ved navn Roald, som med sikkerhet kan si at han isbadet den 27.februar 2006.  Hjertet mitt gleder seg.)

Jeg var et smuglyttende barn

Jeg kom til å tenke på en episode fra da jeg var liten. Fire år kanskje. Mamma hadde gjester, og jeg satt på stuegulvet et lite stykke unna. Jeg elsket å sitte sånn og leke. Og smuglytte. Ofte gjorde jeg meg opp egne meninger rundt temaene de voksne diskuterte, men det var det ingen som fikk vite noe om. (Selv en fireåring skjønner at når man smuglytter blander man seg ikke inn. Det vil nødvendigvis føre til at man avslører seg selv.)

Så hørte jeg mamma si: "Da jeg var barn, elsket jeg å sitte slik på gulvet å late som om jeg lekte, mens jeg egentlig fulgte med på alt det de voksne sa."

Jeg smilte helt usynlig inni meg, og lekte videre.

Se min kjole

den er søt som sukker

Alt hva jeg eier

det er søtt som den

Det er fordi jeg 

elsker alt det søte

Og fordi en bamsemums

er min venn

Som om det var igår

Idag er det nøyaktig 8 år siden jeg mistet en av mine nærmeste venninner. Hun døde brått og helt uventet av noe så, i utgangspuntet, ufarlig som kyssesyken. Jeg savner henne, og tenker enda at det er uvirkelig og uvanlig at hun ikke finnes mer.

Den dagen, for 8 år siden, var det vinter-OL på tv. Akkurat som nå. Jeg var ikke spesielt interessert i sendingene den gangen heller, men husker det svært godt likevel. I en tilstand av sjokk og vantro, og grepet av panikk, ble jeg sittende fullstendig handlingslammet og se på curling. Lenge. Dette var mitt aller første møte med curling. Det ble hardt og brutalt, og fryktelig skremmende. Døden var i hver eneste stein, og i hver eneste kostebevegelse.

Idag, 8 år senere, spiser jeg frokost, drikker kaffe og ser OL-sendingen fra Vancouver. Curling er ikke skremmende mer, selv om minnene er sterke. Ikveld skal vi møtes for å tenne lys på graven. Etterpå skal vi hjem til moren hennes og spise vafler og drikke té. Det er en fin tradisjon som jeg er sikker på at hun ville likt.




Aldri.  (Kolbein Falkeid.)

Så lenge
fikk livet aldri tråkke rundt øynene dine
at det laget seg stier der.

Aldri
streket vinden opp linjer
når den øvet seg i skjønnskrift på pannen din.

Håret hang høyt og langt
en blank stjernenatt.
Aldri skjerpet alderen deg sølv.

Oss skyver årene videre, jager på.
Du hviler
på mjuk, eviggrønn ungdom
i veikanten og bortenfor
verdensrommet.

Hvil i fred, Sigrid.
Evig ung. Evig vakker.

Minus 4 på begge øynene

Det er i en tilstand av voksende desperasjon fordi man nettopp har tatt av seg de gamle linsene sine og kastet dem, uten og finne frem et nytt par, og man fomlende og febrilsk leter etter brillene sine uten å finne dem heller, at man innser at man ikke bare er litt svaksynt, men faktisk nesten helt blind.

´Dekktekktimen´ og grandiosa

Hver gang jeg hører kjenningsmelodien til Poirot, blir jeg grepet av akutt nostalgi. Tankene løper tilbake til dengang da man fortsatt var litt for liten til å se ´dekktekktimen´ på fredagskveldene, men fikk lov til å være oppe lenge nok likevel. Fra mitt lille gjemmested bak mamma og pappa, en pute og et stykke pizza grandiosa, kunne jeg høre... nettopp denne musikken..

Mumsemassakeren

Jeg fant akkurat en hodeløs liten sjokoladebjørn i posen med Bamsemums! Uten at jeg på noen som helst måte kan erindre hvordan, eller når hendelsen kan ha funnet sted, må jeg nok likevel innse at det er jeg selv som står bak mumsemassakeren.

(Jeg heter Vims. Jeg biter hodet av bamsemums, og legger dem tilbake i posen igjen.)

Evolusjonsteori; fra tangsprell til fedrekvotedebattant.

Jeg har sett likestillingsdebattprogram på tv.

Det er nok usaklig av meg og le. Men jeg kom til å tenke på tangsprellen, som for 20 millioner år siden krøp opp på land for å bli til den o´mandige menneskehannen. Dengang så den neppe for seg at den skulle ende opp på nrk en torsdagskveld for å debattere for eller mot 14 ukers fedrekvote.

Kjære forhistoriske tangsprell, full av forventning til hvor evolusjonen skulle bringe deg; du har min dypeste medfølelse.

Takk, jeg ER brannsikret.

Tidligere idag ringte det på døren. Jeg åpnet. Utenfor sto en kjekk gutt på ca 19 og et halvt år.
 Han sa: "Hei! Jeg går rundt og snakker om brannsikring åsånn.."
Før han får sagt mer, sa jeg: "Ånei! Jeg er IKKE interessert!"
Så lukket og låste jeg døren på en tilgjort streng måte.

Vel inne tenkte jeg: "Jo, altså, det vil si, jeg er jo interessert. Jeg ER brannsikret! Brannalarmen min hyler bare jeg koker et egg! Hører du?!"

Jeg løp ikke etter han og sa det. Selv om jeg hadde fryktelig lyst.

Det er godt med alt som er gjort.

Det faktum at det idag er akkurat én måned siden sist jeg skrev et innlegg her, tenker jeg er en perfekt unnskyldning for å skrive noe igjen.

Sånn...
der var dét unnagjort.