Jeg har en tendens til å se for meg "gamledager", dvs 1800-tallet og deromkring, i sort/hvitt. Jeg ser folk som beveger seg altfor fort og noe hakkete. De snakker uten lyd, er rakryggede, går alltid pent kledd og smiler sjelden. (Hadde jeg ikke visst bedre ville jeg nok tenkt det var fordi tilværelsen deres konstant ble forstyrret av flimmer og skurr.)
Det er urettferdig av meg å tenke slik. Hvordan kan jeg tro noe annet enn at min tippoldemors barndoms skog ikke var like grønn som min? At havet hennes ikke var like blått som mitt? At blomsterkransen i håret hennes ikke var like fargerik som min? Eller at vinterdagene ikke farget kinnene hennes like røde som de farget mine? Nøyaktig denne dagen for 120 år siden tenkte hun sannsynligvis at hun gledet seg over høsten som snart er i anmarsj, og alle de nydelige fargene og luktene som følger med den..
Jeg skammer meg. Og tenker samtidig at mine tippoldebarn om 120 år nok vil tenke at deres tippoldemor levde i en kjedelig, todimensjonal verden. Der hvitt var hvitt, og sort var sort. (Og alle gråtoner innimellom ble til valgflesk for endimensjonale politikere.)
Jeg klandrer dem ikke. Mine tippoldebarn altså. Og tenker at jeg må begynne å tenke annerledes.
..
